Tanker inn i nytt år - Jeg vil tygge mer på blyanten!



Julestemning i Måløy 2014

Vi er midt i jula. Snart på vei inn mot nytt år.  Det er kanskje tid for ettertanke.  Ble det slik som jeg ønsket dette året eller ble drømmer knust? 

Jeg har hatt et godt år.  Sommeren viste seg fra sin beste side for noen måneder siden.  Nå er det jul, og snøen har dalt ned disse juledagene.  Et flott hvitt teppe har lagt seg over stedet her jeg bor.  Det er en god lun tid.

Så hva er det jeg har gjort som fortjener alt dette?  Ingenting spesielt tenker jeg. Været har kommet helt av seg selv, og ikke har jeg vært noe snillere eller slemmere enn folk flest.  Men jeg har kommet til den konklusjon at jeg har gjort mitt beste hele veien – selv om «mitt beste» kan variere alt etter form og humør.  Vi går snart inn i nytt år. Ved overgang til nytt år gir vi gjerne oss selv den gave å få frem nye drømmer og ønsker som vil realisere i det nye året. Og vi benytter gjerne anledningen til å starte med blanke ark allerede 1.nyttårsdag.  Dagen, som startet med nyttårsraketter og feiring med takk for det gamle og velkommen til det nye.

Snart er det nytt år og nye muligheter venter

I 2015 har jeg  flere ting jeg skal gjøre som skal skrives ned på mine blanke ark.
Ett av dem er å tygge mer på blyanten.  Det skal jeg gjøre fordi det blir jeg mer glad av, om jeg «tygger» riktig. Dersom du ikke kjenner til hvordan denne enkle teknikken vil hjelpe deg til å bli i bedre humør /eller beholde humøret om det allerede er helt tipp topp, så har du sjansen til å prøve her og nå.

Gjør det hele til et forsøk!  Øvelsen(e) er todelt. Hver av øvelsene varer 1 dag. Den første dagen skal du putte en blyant rett inn i munnen. Blyantspissen ut og enden inn. Ikke hele blyanten altså.  Men såpas at du når leppene lukkes rundt den, føler det greit nok å gjøre ting som å skrive, lese, strikke, tegne, se på tv, lese på facbook etc. Lukk leppene om blyanten, og ha den der så mye som mulig gjennom hele dagen.  Blir du oppstemt av det?  Nedstemt? Vet ikke?

Dag 2 skal du også putte blyanten i munnen.  Men denne gangen på tvers.  Det vil si at du har spissen utenfor munnens ene side, og bakdelen utenfor munnens andre side.  Du har altså bare midten av blyanten inn i munnen din. Dette gjør du så ofte og så lenge du kan gjennom hele dagen. 
Merker du forskjellen?  Altså forskjellen på humøret ditt ved første forsøk contra andre forsøk?  Merker du at du blir gladere av siste forsøk?

Forklaringen er enkel.  Når du på første dag lukker munnen rundt blyanten vil munnen din skrumpe seg innover.  Du merker kanskje at dette ansiktsutrykket virker litt morskt.  Ikke rart du ikke blir i særlig godt humør av dette.  Den andre øvelsen derimot, hvor blyanten legges på tvers, gjør at du drar munnvikene fra hverandre og du vil ganske snart merke at det kan likne et smil.  Og det stemmer.  Du sitter der nærmest en hel arbeidsdag (ja lurt på gjøre øvelsen på jobb om du kan), og kjenner at du smiler!!!  Nesten uten å tenke over det har du tvunget til deg selv til å smile.  Og dette smilet gjør umiddelbar virking på kropp og sjel. Forskning viser at når mennesker smiler (selv om de kanskje ikke har en reel grunn til å smile), styrkes immunforsvaret.

Boka som beskriver resultatene av blyantforsøket heter TENKE, fort og langsomt.  Forfatter Daniel Kahneman.
Jeg ønsker deg med dette et riktig godt nytt år - et år som du skaper selv og som føles godt å leve!
Ta gjerne med deg blyanten!



Godt nytt år!!!!



Vil vi ha en stykkpris-kirke?



Sør-Vågsøy kirke med gravplasser

Det har seg slik at jeg er daglig leder for kirka i Vågsøy kommune (Måløy).  I vår kommune har vi tre kirker og 10 gravplasser.  Mitt ansvar er å sørge for å drifte kirken og kirkegårdene, på en forsvarlig måte og det med en ganske stram økonomi.  Det overføres midler fra kommune og stat hvert år.  Men kommunens penger skal fordeles på så mangt, og gjennom de siste 10 årene, ser jeg at rammene for kirka er redusert betraktelig. Den er faktisk ganske vanskelig å drifte til tider. 
Hva det skyldes?  Jo, kommunale midler skal fordeles på mange, og hver etat kjemper for seg.  Kirken er ikke en del av kommunen i dag, derfor kan det være lett «å glemme» kirka når midler skal fordeles.  Ikke så rart det heller.  Man har som regel nok med seg og sitt.

Fordi kirka ikke skulle bli en salderingspost, kontaktet jeg rådmann og ordfører i kommunen her.  Ønsket var å fortelle Formannskapet om at vi nå har kommet til et dilemma i kirka.  Jeg har fått mandat av mitt Sokneråd å se på nye muligheter for kirken til å få mer penger til å drive forsvarlig.  Og hva gjør man da?  Jo – man saumfarer alle muligheter og inviterer seg selv til Formannskapsmøtet – der neste års budsjett skal diskuteres.

Skal vi betale for dåp, konfirmasjon, bryllup og begravelser?
 

Jeg gjør det jeg må. Forteller at vi (kirka altså) nå for første gang vurderer å ta betalt for tjenester som dåp, konfirmasjon, bryllup etc.  Folk nikker. Ja hvorfor ikke? Den hadde man ikke tenkt på før. Så velger jeg å be politikerne glemme kroner og tall en liten stund, og løfte tankene litt i forhold til hvilke verdier kirken skal arbeide etter.  Skal alle ha de samme mulighetene til å gjennomføre ritualer og besøke kirken?  Det være seg dåp, konfirmasjon, bryllup eller begravelser.  Eller er vi kommet dit hvor vi nå ligger i startgropen til å forme en kirke som for å overleve, rett og slett må ta betalt for alle sine tjenester?  Og som en følge av dette igjen lukker kirkedørene mer og mer på klem for de som kanskje ikke har mulighet til å betale? 

Det er her jeg mener politikerne må vite hva de vil før de bestemmer hvor store økonomiske overføringer kirken skal ha.
Jeg har ikke svaret, men jeg ønsker diskusjonen velkommen.  Vil vi virkelig ha en stykkpriskirke? 

Som følge av disse innspill kontaktet lokalavisen meg.  Det ble oppslag der.  Som følge av oppslaget i lokalavisa, kontaktet avisen Vårt Land meg noen dager senere.  Og i dag stod det en artikkel i den avisa også.  Som en konsekvens av dette igjen, ringte NRK Sogn- og Fjordane i dag, og sa at de ønsket et intervju og lage et innslag på TV om dette radikale forslaget. Dermed tok det ene det andre.  Biskopen kom inn i bildet, og kom med sin uttalelse til NRK.  Til og med Kulturministeren måtte svare på spørsmål i media om saken.
Så satt jeg i stua og skrudde på Dagsrevyen da.  Og der kom saken igjen.  «Her er kirken som kan være blant de første i landet til å ta betalt for dåp og begravelser» var headingen.

Hørt uttrykket om 1 fjær som ble til 10 høns?  Jeg følte det nesten slik.  Men samtidig ble jeg oppriktig glad også.  For dette er viktig. Media fanget opp det «nye» som er essensen i denne «kirken-har-dårlig-økonomi-så-hva-gjør-vi debatten». Nå ble den løftet opp til om kirka skal være til for alle eller ikke.
Hva tenker folk flest om dette?  Er DU villig til å betale for dåp, konfirmasjon, bryllup og begravelser i kirken?  Sier du bestemt ja eller nei til hver av forslagene eller tenker du at det er ok å betale for noe, og at andre ting er mer «hellige»?  Jeg bare spør.  Det er ikke laget en ferdig fasit her.  Det kan være fort gjort å glemme at kirka skal være til både for fattig og rik i en debatt som stort sett har fokus på økonomi.

En verdi-debatt i Måløy er viktig

Kirka er ikke for spesielt interesserte.  Kirka er for alle.  Uansett religion eller ikke, uansett om man er fattig eller rik kan alle gravlegges på en kirkegård. Hittil har ikke kirka tatt betalt for å holde begravelser uansett religionstilhørighet. Mulig jeg, som daglig leder for Vågsøy Sokn må være førstemann ut til å gjennomføre dette.

I hope not...

Her er noen linker fra media vedrørende saken:

Fjordenes Tidende: http://www.fjt.no/nyheter/article10367179.ece
Vårt Land: http://www.vl.no/troogkirke/%C3%A5pner-for-stykkpriskirke-1.304197
Dagbladet: http://m.db.no/2014/12/09/nyheter/kristendom/bryllup/36635100/
VG: http://www.vg.no/nyheter/innenriks/kristen-norge/menighet-vurderer-aa-ta-betalt-for-bryllup/a/23352119/
Liberalen: http://www.liberaleren.no/2014/12/09/fornuftig-med-brukerbetaling/
Webavisen: http://www.webavisen.no/artikkel/9024886/menighet-vurderer-aa-ta-betalt-for-bryllup.htm?redir=0



 

Badegal i november

 

Jeg vet ikke hvor smart det er å bade i havet i november.  Jeg har lest og hørt om folk som bader hele året.  Flott har jeg tenkt.  Flott for dem. 
Men så har det seg slik at jeg har blitt kjent med nye mennesker, her jeg bor i vakre Måløy.  Heldige meg skulle på kurs med jobben for noen uker siden.  Kurset var i Oslo.  På flyplassen kom jeg i prat med en dame, og hun var fra Måløy. Praten gikk lett, og vi fortsatte videre gjennom hele flyturen.
Da vi ankom Oslo en time senere, var vi allerede enige om at vi måtte holde kontakten fremover.  God energi hadde startet sin utvikling. Jeg kjente jeg gledet meg til nye møter allerede før vi skiltes.  Vi utvekslet telefonnumre, og sendte hverandre melding allerede første kveld.
Det er virkelig noen ganger man bare vet at timing ved møter er helt perfekt. 

Og som sagt så gjort.  Det gikk ikke lange tiden før vi utvekslet nye meldinger i forsøk på å treffes.  Så kom denne meldingen: «Kan du være med på bading på fredag kl. 16.00?»  Bade?  «Hvor?»  Jeg visste ikke om noe svømmehall som var tilgjengelig på en fredagskveld. Svaret kom ganske kjapt: «I havet nedenfor huset vårt».  WOW!  Jeg svarte før jeg skjønte hva jeg gjorde. «Ja det vil jeg gjerne!!!» 
Jeg vet virkelig at jeg ikke er noen isbader.  Har aldri i mitt liv badet i havet i november.  Men jeg kjenner samtidig at dette er noe jeg vil være med på.  Og fredagen kommer.

Med tanken på at jeg ikke har noe å tape på å møte opp, kjører jeg spent avgårde for å møte til bading.  Det har blåst en del i løpet av dagen, men min venninne har fortalt at vinden var i ferd med å løye.
Hva jeg tenker mens jeg kjører til sanden for å bade?  Jo, jeg lager meg filmer inne i holdet mitt, hvor jeg ser at jeg tåler alt som er av lave grader helt ned mot is.  Jeg ser meg selv går fort ut i vannet, dukker elegant under og svømmer noen meter både med ryggen opp og buken ned, og omvendt.  Til sist bestemmer jeg meg for at det er lov til å feige ut i siste liten, om den indre filmen skulle krølle seg.

Jeg ankommer huset til min venninne.  Vi går ned mot sanden og treffer noen damer til.  Her er gjengen som har badet ute hver uke siden mai.  Jeg blir tatt godt imot, og så er det bare å rusle ut.  Vinden har løyet, havet har lagt seg og det er et vakkert lys over oss.  Vi er inne i den siste timen før det mørkner.  Det er virkelig bare fantastisk å oppleve at havet frister en sen novemberdag. 
«Isbjørndamene» rusler ut før meg.  Jeg må bare ta bilde først.

Med bestemte skritt går jeg også ut, og kjenner at det ikke er så vanvittig kaldt som i mine villeste fantasier.   Jeg blir gledelig overrasket og kaster meg ut i. 
Da merker jeg det. Jeg gisper etter luft.  Det er som om det kalde vannet klemmer hardt om meg og gjør at jeg ikke klare å puste inn og ut på vanlig måte.  Kroppen svømmer, men pusten er umulig å styre. 
Det er heldigvis grunt vann og jeg kan reise meg opp og hvile pusten litt.  Dette var voldsomt.  Men dærsken. Det var godt og.  Jeg prøver igjen.  Legger meg på rygg.  Svømmer og gisper videre.  Etter en liten stund klarer jeg å puste litt mer kontrollert.  Det blir på grensen til godt.  Deretter blir det virkelig på grensen lykke.  For en mestring, tenker jeg stolt.

De garvede damer forteller at selv om de også synes det kan være kaldt i vannet, så er lykkefølelsen mye større enn kulden. 
Når jeg kommer opp igjen kjenner jeg det prikke i hele kroppen.  Jeg har gjort det! Jeg har virkelig badet i det kalde havet! Jeg er glad og stolt og nesten litt høy på hva jeg har vært med på. Jeg har ikke noen gang drømt om å bli høst eller vinter-bader.  Jeg må få min venninne til å ta et bilde.  Et lite bevis på at jeg virkelig har gjort det. 

Deretter er det å vandre tilbake til tørr grunn, og få av seg kaldt badetøy og på med ulltøy og boblekåpe.  Varmen kommer sakte med sikkert krypende inn i kroppen. Særdeles godt.

I bilen på vei hjemover tenker over hvor heldig jeg er og var på dette mitt første november-bad.  Værforholdene var optimale. Fra en del vind tidligere på dagen til ingen vind ved badingen.
På spørsmål om jeg vil bli med neste uke også ble svaret et ubetinget ja.  Da er det bare å glede seg til torsdag etter jobb.  Jeg krysser fingre for at det ikke blir storm akkurat da - for da blir det IKKE bading.  Dog skal det nevnes at jeg elsker storm – når jeg er på land. 
Jeg har kommet til rette stedet. Vestlandets ville vær og vakre natur gjør meg glad! Måløy er veldig bra!

 

Om å flytte til ukjent terreng

 

 

 

Det har gått 5 måneder siden jeg flyttet fra hus og jobb i Østfold, til nytt bosted 63 mil i retning vest.  Jeg bor i Måløy og har startet et nytt liv i ukjent terreng. 

Det er rart og godt å tenke på at jeg virkelig gjorde det.  Tiden gikk så fort fra beslutning ble tatt til den ble gjennomført. For det første trivdes jeg godt i tidligere jobb.  For det andre hadde jeg et nydelig hus (se bildet) og gode venner og familie på Østlandet.  For det tredje har jeg alltid trodd at jeg trengte den tryggheten de rammene som hus, jobb, familie og venner i Østfold gav meg.

Så hva skjedde?  Det var det med den store kjærligheten da.  I tillegg var det like rundt hjørnet til at alle tre ungdommene mine hadde flyttet ut av hus og heim, og var i ferd med å skape sitt eget liv med studier både i Halden, Risøy og Bergen.  Det er når slikt skjer at man skjønner at det ikke er tid til å tenke og gruble altfor mye når det gjelder det å foreta noen endringer i livet.  Livet går så fort likevel.  Så hvorfor ikke leve mens vi kan? Mitt valg var å satse på kjærligheten når jeg er så heldig å bli truffet av amors piler.
Etter gode samtaler med barna, hvor alle syntes det var veldig kjekt at mammaen flyttet til kjæresten sin, og hvor mammaen måtte innse at når ungdommene kom «hjem» på ferie, var det ikke alltid de kunne komme til meg først, var det viktig for meg å erkjenne at dette var noe jeg ønsket.  «Jeg vil Leve her og nå». For sannheten er at ikke vet jeg om det kommer en dag i morgen…

Så nå bor og jobber jeg i Måløy!  Av en eller annen fantastisk grunn har sommeren 2014 vært noen av de mest solrike og varme somre man kan huske her i Måløy.  En «smuth» overgang for mitt vedkommende kan det kanskje kalles.  Det har vært varme, sol, late dager på Norges vakreste strand (Refviksanda – kåret til Norges beste - se bildet!). Kontrastene er store. Denne nest siste helgen i oktober var det orkan her.  Måløybrua ble stengt og jeg fikk virkelig kjenne på hva vær kan være.

Men det å flytte til ukjent terreng handler ikke egentlig om været. Det handler om å gi slipp på gamle vaner, om å tørre å våge å bli kjent med nye mennesker, om å tørre å jobbe med nye ting, om å erfare at verden er god også dit du flytter, og ikke minst om at folk flest vil ønske deg velkommen dersom du er villig til å bli en del av dette nye.

Jeg har bodd i vakre Måløy i snart 5 måneder.  Tiden har gått veldig fort.  Jeg har fått nye kollegaer, blitt enda bedre kjent med min samboers familie, beholdt min gamle familie, holder kontakt med venner (takk til dere) og får oppleve nye bekjentskaper. Og så har jeg blitt samboer med verdens beste kjæreste.  I tillegg har jeg er blitt bonusmamma til 2 flotte barn, som bor hos oss halvparten av tida. I januar blir jeg til og med bonusbestemor!  Jeg opplever jeg utvider min horisont!

Så til dere som har sagt at jeg er tøff.  Jeg er ikke så sikker på det.  Det jeg er sikker på at jeg blitt enda mer oppmerksom på hvor viktig det er å gjøre egne valg ut i fra hva jeg selv prioriterer i livet mitt.
I morgen tidlig gjør jeg som jeg pleier.  Jeg rusler bort til jobben igjen.  Det tar 7-8 minutter.  På veien dit kan det hende jeg møter på noen som er i ferd med å åpne butikken sin.  Og vi hilser, snakker litt om vær og vind, og ønsker hverandre en god dag videre. Når jeg kommer til Rådhuset der jeg jobber, møter jeg NAV-damene, som jeg ikke er jobbkollegaer med, men morgenkaffen tar vi sammen. Her startes dagen med skravling og latter.  Jeg gleder meg til det hver eneste dag. Det er enkelt.  Det er godt! Jeg er heldig!

Måløy Brygge - noen få skritt fra heimen!

Naturens drama på Kråkenes

Trykk her om du vil se videoen!

Kråkenes fyr - Vågsøy kommune - 25.november 2011 - Orkanen Berit

Inge Skavøypoll filmet ekstremværet ved Stad denne dagen.  Vindkastene ble registrert til 42 m/sek. 
Dette tilsvarer 151 km/t.  I filmen ser vi at sjøen går over taket på Kråkenes fyr.

Da OL-floka rusta fast

Det skulle bli til et nytt gedigent "The best wintergames ever", i Oslo 2022.  IOC, og Oslo var sikre på at når selveste Norge, ble bedt om å søke om å arrangere OL, da ville hallelujastemningen stige til nye høyder. For tenk å bli bedt om å søke å bli OL arrangør. Av selveste IOC. For en ære. Norge var på vei til å bli best. Igjen.

Men noen begynte å frykte at alle milliardene som kanskje ville bli brukt til å arrangere et OL, muligens ikke var verdt all satsingen likevel.  For tenk om pengene kunne benyttes til noe annet? Til eldreomsorg, bedre skoler, og veiutbygging?  Eller kanskje til helt andre gode ting?

Noen begynte å tenke høyt, og til og med gå ut i media og yppe seg med "OL-er for-dyr-plakaten".  Men idretts-Norge bare lo av disse utspill.  OL var viktig.  Og veldig viktig var det at Norge skulle arrangere dette gedigne arrangement alene.  Norge måtte gi noe tilbake til IOC og de Olympiske leker.  For Norge var kanskje det mestvinnende vinter-OL-land.  Så måtte vi ikke bare stå der å ta i mot medaljer uten å betale for det. Vi måtte tilby å betale et nytt OL.  Det måtte da alle skjønne.

Vant norske idrettsutøvere fordi de var norske? Og ikke fordi de hadde trent masse?  Eller hvordan var det igjen? 

Skylder Norge IOC å betale et nytt OL nå som det har gått så lidderlig mange år siden forrige OL på Lillehammer?

Det ble foreslått at Oslos befolkning skulle få stemme for eller mot å arranger OL. Det ble slått sammen med Stortingsvalget.  Alt ble lagt til rette for at menig mann skulle hørt. Men selv en folkeavstemming fikk ikke OL-vinden til å blåse.

Idretts-Norge begynte å skjønne at ikke alle nordmenn ville akkurat som dem.  Kjente sportsfjes ble dyttet frem i media for å si hvor viktig og riktig et OL i Oslo (les Norge) er.  Fremdeles stilte flertallet av nordmenn seg tvilende.

Ny taktikk ble igangsatt i ekspressfart.  Nå skulle man snu på flisa og lage et billig OL.  Norge skulle vise ansvar og ikke likne på Russland eller andre nasjoners sine vanvittige milliardinvesteringer.  Norge skulle vise at det gikk an å lage OL og samtidig være særdeles fornuftige.
Etter en tid klarte de glupeste regnehoder og få bort en mengde milliarder.  Hvor milliardene ble av er det få som vet.  Men konsekvensen var skikkelig trist, man fikk blant annet ikke bedret skøytebanen eller garderobene på Bislett.  Det var også mye annet man ikke fikk gjort.  Drømmer brast og dette var visstnok dramatisk.

Men hallo? Til alle som elsker OL, men ikke elsker å bruke opp alle pengene våre på dette: Hva om vi kunne tenke litt nytt?

Hvem har sagt at ett land må arrangere OL alene? Hvorfor kan ikke flere land samarbeide om å arrangere OL?  Ett land kunne arrangert langrenn/utfor/slalom.  Et annet land ishockey og skøyter, et tredje land hva som helst. 
Eller tre land kunne gå sammen å arrangere denne gedigne festen.  Hva om Finland, Sverige og Norge søkte sammen?  Er tiden endelig kommet for å samarbeide om å bli best?

Vi kunne til og med tenke oss at disse landene kan gjenta samarbeidssuksessen senere? Eller at nye samarbeidende arrangørland blir med. Vi kunne tenke oss at OL-arenaer kunne brukes igjen. Til et neste OL. Og kanskje enda ett.  Nå som gjenbruk er i vinden kunne vi kaste oss på å lage det første Gjenbruk-OL. 

Men Norge klarte ikke å komme med dette forslaget til IOC ved denne korsvei.  Vi var så opptatt av å vurdere det som var gårsdagens sannhet - nemlig at ett land skulle arrangere alt alene. Vi ble opptatt av at kravene til IOC var helt bak mål og glemte å tenke at vi kunne foreslå endringer til IOC.  Norge er ikke første land som trekker seg fra å søke om å arrangere OL.  Men vi kunne vært først ute om vi hadde foreslått noe som kunne berge OL-ilden på nytt.
Vi kunne presentert tanken på at alle deltakerland kunne betale en OL-avgift for å være med - en slags deltakeravgift kanskje?  Men heller ikke det klarte vi.

Det har gått litt over en uke siden det ble sagt nei til å stille som arrangørkandidat for OL i 2022.  De første timene og dagene etter beslutningen var det ikke andre nyheter i media enn nettopp dett Neiet. Skyld ble fordelt, og så ble det nesten stille.
Hva nå? Jobbes det fremdeles i korridorene?  Gjør IOC noe?  Tenker de nytt? Ser de OL som en del av fremtiden også etter 2022?
Vil IOC spørre folk hva som kan gjøres annerledes fremover? Spørre meg og naboen min? Vil de invitere til OL-idedugnader? Dropper de boka om kvalme krav?
Jeg venter i spenning og håper jeg blir gledelig overrasket.