Om å flytte til ukjent terreng

 

 

 

Det har gått 5 måneder siden jeg flyttet fra hus og jobb i Østfold, til nytt bosted 63 mil i retning vest.  Jeg bor i Måløy og har startet et nytt liv i ukjent terreng. 

Det er rart og godt å tenke på at jeg virkelig gjorde det.  Tiden gikk så fort fra beslutning ble tatt til den ble gjennomført. For det første trivdes jeg godt i tidligere jobb.  For det andre hadde jeg et nydelig hus (se bildet) og gode venner og familie på Østlandet.  For det tredje har jeg alltid trodd at jeg trengte den tryggheten de rammene som hus, jobb, familie og venner i Østfold gav meg.

Så hva skjedde?  Det var det med den store kjærligheten da.  I tillegg var det like rundt hjørnet til at alle tre ungdommene mine hadde flyttet ut av hus og heim, og var i ferd med å skape sitt eget liv med studier både i Halden, Risøy og Bergen.  Det er når slikt skjer at man skjønner at det ikke er tid til å tenke og gruble altfor mye når det gjelder det å foreta noen endringer i livet.  Livet går så fort likevel.  Så hvorfor ikke leve mens vi kan? Mitt valg var å satse på kjærligheten når jeg er så heldig å bli truffet av amors piler.
Etter gode samtaler med barna, hvor alle syntes det var veldig kjekt at mammaen flyttet til kjæresten sin, og hvor mammaen måtte innse at når ungdommene kom «hjem» på ferie, var det ikke alltid de kunne komme til meg først, var det viktig for meg å erkjenne at dette var noe jeg ønsket.  «Jeg vil Leve her og nå». For sannheten er at ikke vet jeg om det kommer en dag i morgen…

Så nå bor og jobber jeg i Måløy!  Av en eller annen fantastisk grunn har sommeren 2014 vært noen av de mest solrike og varme somre man kan huske her i Måløy.  En «smuth» overgang for mitt vedkommende kan det kanskje kalles.  Det har vært varme, sol, late dager på Norges vakreste strand (Refviksanda – kåret til Norges beste - se bildet!). Kontrastene er store. Denne nest siste helgen i oktober var det orkan her.  Måløybrua ble stengt og jeg fikk virkelig kjenne på hva vær kan være.

Men det å flytte til ukjent terreng handler ikke egentlig om været. Det handler om å gi slipp på gamle vaner, om å tørre å våge å bli kjent med nye mennesker, om å tørre å jobbe med nye ting, om å erfare at verden er god også dit du flytter, og ikke minst om at folk flest vil ønske deg velkommen dersom du er villig til å bli en del av dette nye.

Jeg har bodd i vakre Måløy i snart 5 måneder.  Tiden har gått veldig fort.  Jeg har fått nye kollegaer, blitt enda bedre kjent med min samboers familie, beholdt min gamle familie, holder kontakt med venner (takk til dere) og får oppleve nye bekjentskaper. Og så har jeg blitt samboer med verdens beste kjæreste.  I tillegg har jeg er blitt bonusmamma til 2 flotte barn, som bor hos oss halvparten av tida. I januar blir jeg til og med bonusbestemor!  Jeg opplever jeg utvider min horisont!

Så til dere som har sagt at jeg er tøff.  Jeg er ikke så sikker på det.  Det jeg er sikker på at jeg blitt enda mer oppmerksom på hvor viktig det er å gjøre egne valg ut i fra hva jeg selv prioriterer i livet mitt.
I morgen tidlig gjør jeg som jeg pleier.  Jeg rusler bort til jobben igjen.  Det tar 7-8 minutter.  På veien dit kan det hende jeg møter på noen som er i ferd med å åpne butikken sin.  Og vi hilser, snakker litt om vær og vind, og ønsker hverandre en god dag videre. Når jeg kommer til Rådhuset der jeg jobber, møter jeg NAV-damene, som jeg ikke er jobbkollegaer med, men morgenkaffen tar vi sammen. Her startes dagen med skravling og latter.  Jeg gleder meg til det hver eneste dag. Det er enkelt.  Det er godt! Jeg er heldig!

Måløy Brygge - noen få skritt fra heimen!

Naturens drama på Kråkenes

Trykk her om du vil se videoen!

Kråkenes fyr - Vågsøy kommune - 25.november 2011 - Orkanen Berit

Inge Skavøypoll filmet ekstremværet ved Stad denne dagen.  Vindkastene ble registrert til 42 m/sek. 
Dette tilsvarer 151 km/t.  I filmen ser vi at sjøen går over taket på Kråkenes fyr.

Da OL-floka rusta fast

Det skulle bli til et nytt gedigent "The best wintergames ever", i Oslo 2022.  IOC, og Oslo var sikre på at når selveste Norge, ble bedt om å søke om å arrangere OL, da ville hallelujastemningen stige til nye høyder. For tenk å bli bedt om å søke å bli OL arrangør. Av selveste IOC. For en ære. Norge var på vei til å bli best. Igjen.

Men noen begynte å frykte at alle milliardene som kanskje ville bli brukt til å arrangere et OL, muligens ikke var verdt all satsingen likevel.  For tenk om pengene kunne benyttes til noe annet? Til eldreomsorg, bedre skoler, og veiutbygging?  Eller kanskje til helt andre gode ting?

Noen begynte å tenke høyt, og til og med gå ut i media og yppe seg med "OL-er for-dyr-plakaten".  Men idretts-Norge bare lo av disse utspill.  OL var viktig.  Og veldig viktig var det at Norge skulle arrangere dette gedigne arrangement alene.  Norge måtte gi noe tilbake til IOC og de Olympiske leker.  For Norge var kanskje det mestvinnende vinter-OL-land.  Så måtte vi ikke bare stå der å ta i mot medaljer uten å betale for det. Vi måtte tilby å betale et nytt OL.  Det måtte da alle skjønne.

Vant norske idrettsutøvere fordi de var norske? Og ikke fordi de hadde trent masse?  Eller hvordan var det igjen? 

Skylder Norge IOC å betale et nytt OL nå som det har gått så lidderlig mange år siden forrige OL på Lillehammer?

Det ble foreslått at Oslos befolkning skulle få stemme for eller mot å arranger OL. Det ble slått sammen med Stortingsvalget.  Alt ble lagt til rette for at menig mann skulle hørt. Men selv en folkeavstemming fikk ikke OL-vinden til å blåse.

Idretts-Norge begynte å skjønne at ikke alle nordmenn ville akkurat som dem.  Kjente sportsfjes ble dyttet frem i media for å si hvor viktig og riktig et OL i Oslo (les Norge) er.  Fremdeles stilte flertallet av nordmenn seg tvilende.

Ny taktikk ble igangsatt i ekspressfart.  Nå skulle man snu på flisa og lage et billig OL.  Norge skulle vise ansvar og ikke likne på Russland eller andre nasjoners sine vanvittige milliardinvesteringer.  Norge skulle vise at det gikk an å lage OL og samtidig være særdeles fornuftige.
Etter en tid klarte de glupeste regnehoder og få bort en mengde milliarder.  Hvor milliardene ble av er det få som vet.  Men konsekvensen var skikkelig trist, man fikk blant annet ikke bedret skøytebanen eller garderobene på Bislett.  Det var også mye annet man ikke fikk gjort.  Drømmer brast og dette var visstnok dramatisk.

Men hallo? Til alle som elsker OL, men ikke elsker å bruke opp alle pengene våre på dette: Hva om vi kunne tenke litt nytt?

Hvem har sagt at ett land må arrangere OL alene? Hvorfor kan ikke flere land samarbeide om å arrangere OL?  Ett land kunne arrangert langrenn/utfor/slalom.  Et annet land ishockey og skøyter, et tredje land hva som helst. 
Eller tre land kunne gå sammen å arrangere denne gedigne festen.  Hva om Finland, Sverige og Norge søkte sammen?  Er tiden endelig kommet for å samarbeide om å bli best?

Vi kunne til og med tenke oss at disse landene kan gjenta samarbeidssuksessen senere? Eller at nye samarbeidende arrangørland blir med. Vi kunne tenke oss at OL-arenaer kunne brukes igjen. Til et neste OL. Og kanskje enda ett.  Nå som gjenbruk er i vinden kunne vi kaste oss på å lage det første Gjenbruk-OL. 

Men Norge klarte ikke å komme med dette forslaget til IOC ved denne korsvei.  Vi var så opptatt av å vurdere det som var gårsdagens sannhet - nemlig at ett land skulle arrangere alt alene. Vi ble opptatt av at kravene til IOC var helt bak mål og glemte å tenke at vi kunne foreslå endringer til IOC.  Norge er ikke første land som trekker seg fra å søke om å arrangere OL.  Men vi kunne vært først ute om vi hadde foreslått noe som kunne berge OL-ilden på nytt.
Vi kunne presentert tanken på at alle deltakerland kunne betale en OL-avgift for å være med - en slags deltakeravgift kanskje?  Men heller ikke det klarte vi.

Det har gått litt over en uke siden det ble sagt nei til å stille som arrangørkandidat for OL i 2022.  De første timene og dagene etter beslutningen var det ikke andre nyheter i media enn nettopp dett Neiet. Skyld ble fordelt, og så ble det nesten stille.
Hva nå? Jobbes det fremdeles i korridorene?  Gjør IOC noe?  Tenker de nytt? Ser de OL som en del av fremtiden også etter 2022?
Vil IOC spørre folk hva som kan gjøres annerledes fremover? Spørre meg og naboen min? Vil de invitere til OL-idedugnader? Dropper de boka om kvalme krav?
Jeg venter i spenning og håper jeg blir gledelig overrasket.